Bøker i Norge i gamle dager

Hvem leste?

Det å vite hvem som leste i eldre tider er et spørsmål med mange svar. På mange måter kan Martin Luther (1483-1546) sies å være viktig her. Fjoråret, 2017, var et offisielt Luther-år; den 31. oktober var det 500 år siden Luther hang opp tesene sine på kirkedøren i Wittenberg, og vi har god grunn til å takke ham for det norske folks lesekunne i tidligmoderne tid.

Hvorfor ble det slik? Hovedgrunnen kan sies å være Luthers tanke om at religionens sanne kjerne lå i Skriften. Det var i Bibelen de kristne sannhetene var å finne. Selv oversatte da også Luther Bibelen til tysk, noe som i ettertid fikk stor betydningen for det tyske språkets utvikling. Luther vektla også betydningen av menigmanns lesekunnskaper for å kunne tilegne seg Skriften. På mange måter kan vi si at vi ved reformasjonen gikk fra en kirke (den katolske) hvor det religiøse skjedde gjennom handling, til en religion (lutherdommen) hvor ting nå skulle skje gjennom Ordet.

Danmark-Norge ble som kjent luthersk etter en lengre borgerkrigstid i årene 1536/37. Naturlig nok ble derfor også fokuset på Ordet viktig her hjemme, og som en følge herav, lesekunnskaper: For å kunne tilegne seg (luthersk) kristendom, måtte man kunne lese Skriften. Også andre «goder» fulgte i kjølvannet av det å kunne lese. Den som kjente Skriftens ord og levde etter dette ville være en dydig undersått som tjente kongen og var Gud til ære. Og, ethvert som land innehadde slike gudfryktige undersåtter ville vernes av en gud som ellers kunne øse av sin vrede i form av uår, pest og andre landeplager der hvor han fant det for godt.  

Fokuset på skrift og lesekunnskaper bar frukter: Forskningsmessig har man konkludert med at folk lærte mye tidligere å lese i lutherske land enn i de katolske. Det var faktisk de skandinaviske landene, inkludert Danmark-Norge, som lå helt fremst.

Lover om leseopplæring

Selv om Luther poengterte viktigheten av å kjenne Skriften, tok innøvingen av lesekunnskaper tid. Egentlig er det uvisst når nordmenn flest lærte seg å lese, og hvor godt de egentlig behersket kunsten.

I utgangspunktet anses de viktigste lovene for leseopplæring for å være konfirmasjonsloven av 1736 og skoleloven av 1739. Begge disse lovene ble utformet under det som i dag kalles pietismen, en periode i norsk åndsliv hvor fokuset var å intensivere innbyggernes kjennskap til kristendommen og å initiere til en ektefølt og levende tro. Som sådan var pietismen en reaksjon på 1600-tallets ortodoksi, som langt på vei hadde redusert mennesket til en syndig tilhører som lite kunne gjøre for sin egen frelse.     

Poenget med konfirmasjonsloven var å sørge for at alle unge kunne de nødvendige delene av Skriften før vedkommende ble opptatt i voksensamfunnet. Som sådan fulgte det rettigheter med det å være konfirmert; ingen ukonfirmerte kunne tjene som edsvitne, gifte seg eller avtjene militærtjeneste. Dessuten ble det pålagt å stille til nattverd senest andre søndagen etter avholdt konfirmasjon. Konfirmasjonen skulle nå også gjennomføres ved en offentlig prøve i kirken. Å unndra seg konfirmasjonen var dessuten straffbart.

Skoleloven av 1739 gjaldt skolene på landet. Her var det også innøvingen av lesekunnskaper, og da spesielt kristendomskunnskapene, som sto i høysetet, mens skriving og regning stort sett ble behandlet stemoderlig. Både konfirmasjonsloven og skoleloven hadde derfor som målsetning å innøve lesekunnskaper i ungdommen, men med det formål å lære dem Skriften. Rent praktisk ble skolegangen avsluttet med konfirmasjonen, som dermed på mange måter ble en slags endelig eksamen i kristendomskunnskaper. 

Hva var egentlig lesekunne?

Med slike intensiverende tiltak er det å anta at brorparten av den norske befolkningen lærte å lese i første halvdel av 1700-tallet. Bildet er likevel mer broket enn som så. For det første har sjeleregistrene bevart for perioden, dvs. registre over folk som bodde innenfor en viss kirkelyd, pekt på at mange nordmenn også kunne lese før de ovenfor nevnte lovgivingene. Disse sjeleregistrene finnes bevart fra ulike deler av Norge, og var tenkt brukt under bispevisitasen for at biskopen under besøket sitt kunne sette seg grundig inn i (de religiøse) forholdene i prestegjeldet.

Det spesielle med sjeleregistrene er at de noterer lesekunnskaper, og de vi har bevart fra tidlig 1700-tall dokumenterer at flere nordmenn også kunne lese allerede før konfirmasjons- og skoleloven av henholdsvis 1736 og 1739. Antagelig kunne altså flere nordmenn lese allerede på slutten av 1600-tallet, noe som er svært tidlig i europeisk målestokk. Det er heller ikke slik at de i byene leste bedre enn de på landet, snarere tvert om. Skoleloven av 1739 gjaldt landet, ikke byene, og det er lett å se for seg at det var vanskeligere å organisere fungerende skoler i mer uoversiktlige byer enn det det var på landet. Biskop Erik Pontoppidan (1698-1764) i Bergen skrøt da også etter endt visitas i stiftet sitt over lesekunnskapene til jostedølingene!

På tross av at mange nordmenn lærte å lese tidlig, så er det nok likevel riktig å si at lesekunnskapene i den norske befolkningen totalt sett var svært ujevne, og det helt frem til moderne tid. Lesekunnskaper så mangt, og av flere grunner: De som lærte seg å lese i tidligmoderne Norge var trent nokså utelukkende i å lese religiøse tekster, og det er derfor ikke sikkert at de hadde redskaper nok til å kunne forstå andre typer tekster som brukte helt andre ord enn de leserne var vant med. For det andre opererte man tidligere også med to kategorier for lesing, nemlig innibok og utenbok. Å lese innibok var det vi i dag kaller for lesing, å kunne lese en tekst inne i seg og forstå innholdet. Å lese utenbok derimot, var å ha repetert det som sto i teksten såpass mange ganger at man kunne innholdet utenat. Sånn sett kunne man boka, men ikke gjennom lesing. 

Lesekunnskapene i Norge var derfor varierende i lang tid. Selv utover på 1800-tallet kunne ikke alle lese, noe blant annet konfirmasjonslistene viser oss. For eksempel står det om Simon Olsen, konfirmert i Kinn 1824, at han har «Repeteret fra 1821 med nogen Fremgang saavel i Bog som uden Bog. Proft: 1 Deel i LB: Skjonner 3 Tall, god Forstand, men meget forsømt dog uden legeml. Feyl og Moralske Lyder». Simon, som var 19 år da han ble konfirmert, hadde nok strevd lenge med å komme gjennom det nåløyet konfirmasjonen var; i alle fall hadde han prøvd seg helt siden 1821. Tydeligvis kunne han også kun én del av Pontoppidans forklaring, og ikke de i utgangspunktet påkrevde fem. Han hadde dessuten hatt fremgang både «i» og «uden» bok, hvilket vil si at han i løpet av de årene han gikk til presten ikke bare hadde bedret lesekunnskapene sine, men også økt massen av stoff han nå kunne utenat. Anders Nilsen, som stilte om igjen til presten sammen med Simon, kunne «med Nød læse i Bog». Også i andre konfirmasjonslister rundt om i landet ser vi at enkelte slett ikke kunne lese. Lesekunnskapene rundt om i tidligmoderne Norge var altså svært varierende både med tanke på tid og sted. 

Kilder til bøker rundt om i norske hjem  

Selv om flere kunne lese, er det ikke sikkert at bøker var tilgjengelige eller at folk hadde råd til å kjøpe dem. At bøker likevel ble anskaffet vet vi litt om likevel, hovedsakelig takket være opptegnelser i skifteprotokoller.

Hva er egentlig skifteprotokoller? Skifter ble i utgangspunktet holdt da et medlem av husstanden døde og verdiene i boet skulle deles mellom arvingene. Dog var det ikke påkrevd i alle tilfeller å holde skifte. Noen ganger eide ikke den som døde noe av verdi, andre ganger hadde verdiene blitt fordelt mellom arvingene lenge før vedkommende døde. Svært ofte ble hele bo også delt «i minnelighet» uten at noe offentlig skifte ble holdt. I enkelte tilfeller krevde staten offentlig skifte, deriblant hvis arvingene var umyndige. Her ble staten på sett og vis garantister for at de som ikke hadde myndighetsstatus ville få det loven tilla dem.

På bakgrunn av at skifter slett ikke alltid ble holdt, er ikke bøker opptegnet i skifteprotokoller representative for hele den norske befolkningen. Likevel kan vi si at de gir oss en god pekepinn på hva som fantes av bøker og skrifter rundt om i norske hjem, ikke minst fordi opptegnelsene ofte ble gjort svært så detaljerte: I en tid hvor mange hadde lite, var en bok av stor verdi, og gjerne nøye beskrevet i form av både tittel, forfatter, og kanskje også trykkeår og sted. Slik er det imidlertid ikke alltid; ofte nevnes bare en salmebok, uten at vi får vite hvilken salmebok det gjaldt.  

To andre kilder er også viktige når det gjelder å kartlegge hva nordmenn før oss eide av bøker og andre typer skrifter, nemlig auksjonskataloger eller –protokoller og trykte bokkataloger. Det var flere grunner til at bokauksjoner ble holdt. For det første kunne bokauksjoner bli holdt i tilfeller hvor arvinger ville kvitte seg med bøker de ikke trengte, eller av diverse handelsmenn som hadde dette som næringsvei. Bøker kunne også bli auksjonert vekk av arvinger som trengte pengene mer enn bøkene. Dette var også tilfelle med trykte bokkataloger: Disse var gjerne laget over store private boksamlinger hvor eieren hadde dødd, og bøkene som ble solgt ble som oftest avhendet for å skaffe arvingene penger. Dersom vi vil vite hva menigmann eide, er det imidlertid skifteprotokollene vi må gå til, ikke minst fordi det finnes langt flere slike enn auksjons- og salgsprotokoller. Takket være disse forskjellige typene opptegnelser vet vi imidlertid litt om hva slags bøker de før oss hadde i hyllene sine. 

Bøker i sirkulasjon

Bøker i gamle dager var ikke allemannseie på samme måte som i dag. Til det var folk for fattige, og veien til å skaffe seg bøker mer kronglete. Det var nok lettest å skaffe seg bøker i byene, hvor det fantes langt flere konkrete bokutsalg enn på landsbygda. Her kunne bøker kjøpes fra enkeltstående bokhandlere som hadde skaffet seg bøker fra diverse trykkerier i inn og utland. Bøker kunne også kjøpes direkte fra trykkerier og bokbindere. Disse sistnevnte kjøpte inn trykte bøker uten innbinding som så ble videresolgt enten med eller uten bokbind. På landsbygda, derimot, fikk man gjerne kjøpt bøker fra omreisende bokselgere som hadde plukket opp slike fra salgsinstansene nevnt ovenfor. Alle, både allmuen selv og bokselgerne, kunne dessuten kjøpe bøker på auksjoner. Dessuten var det også slik at når bøker først var kommet inn i en husstand, forble de gjerne der i generasjoner.

Hvor mange bøker hadde så den jevne husstand i tidligmoderne Norge? Ikke mange. Jostein Fet, som i sin bok Lesande bønder fra 1995 har undersøkt bokmassen på Sunnmøre i perioden 1700- 1839, har konkludert med at det fantes rundt 2,85 bøker i de skiftene hvor bøker i det hele tatt var å finne. Hvor representativt dette tallet er, er ikke godt å si, men det vitner om at folk før oss ikke leste like mye som i dag. Kanskje var derfor også de bøkene de hadde langt mer kjærkomne. 

Allmuens lesing – Bibler og postiller

Hvis vi nå går til disse skifteprotokollene som viser eierskap av bøker, hva er da kjernelitteraturen? Som forventet i en tid hvor leseopplæringen var religiøst orientert, var de fleste bøkene rundt om i norske hjem av religiøs art. Av disse var ikke minst Bibelen viktig.

I luthersk ånd utga også den dansk-norske staten Bibelen på dansk etter reformasjonen. Disse såkalte kongebiblene, og da spesielt de til Christian III (1550), Frederik III (1589) og Christian IV (1633), var monumentale storverk. Disse ble tykket i store og imponerende formater, og var illustrerte. Naturlig nok var disse store praktbiblene ikke beregnet på menigmann, men derimot på kirken og de av overklassen – inkludert lærde – som hadde midler til å anskaffe seg dem. 

Det som fant veien ut til distriktene var således ikke fullstendige bibler, men deler av Bibelen. Blant annet ble det i den tidligmoderne perioden trykket opp Nye testamenter i store opplag, utgaver som det var langt billigere å skaffe seg enn hele bibler. Det var ikke før på slutten av 1700-tallet, og ikke minst utpå 1800-tallet da bibelselskap for alvor sendte store opplag ut på markedet, at bibelspredningen virkelig skjøt fart. De store gamle praktbiblene, derimot, var det få bondefamilier som eide. For dem som hadde slike, fungerte de nok som klenodier hvor fødsler og dødsfall i familien ble nøye innført.

En annen bok som var populær lesning blant allmuen var postillene. Disse prekensamlingene hadde lange tradisjoner. Etter reformasjonen var slike bøker gjerne yndet lesning blant prester som nå måte lære seg å preke på luthersk vis. Ettersom postillen inneholdt evangelietekstene for alle søn- og helligdager i kirkeåret med tilhørende utlegging og forklaring, ga den dem prekener de kunne lese opp kirkeåret rundt.

Etter hvert som tiden gikk og prestene satte sammen prekenene sine selv, gjorde ikke prestene seg lenger nytte av denne typen bøker. Blant allmuen, derimot, ble postillen yndet lesning, da den tillot dem å kunne lese seg gjennom kirkeåret på egenhånd. Mens noen av postillene var små, var andre store og kostbare, trykket i formater som lignet bibler. Populære var blant annet postillene til Jesper Brochmann (1585-1652) og Povl Medelbye (død 1632). 

Salmebøker, bønnebøker og andre religiøse trykk 

Det har vært hevdet at reformasjonen i Norge ble gjort via sang. Gjennom blant annet kirkesangen, fikk allmuen innøvd lutherske tanker og leveregler. Men det ble også sunget i hjemmene, og da gjerne fra de mange salmebøkene og åndelige sangbøkene som florerte i ymse størrelser. 

Av salmebøker var nok Thomas Kingos (1634-1703) en av de aller fremste i tidlig nytid. Kingo var salmedikter, og ble på grunn av sitt ry gitt i oppgave å utgi en offisiell salmebok for Danmark-Norge. Av ymse grunner ble denne bestillingen trukket tilbake, men Kingo ble likevel forlegger for den offisielle salmeboka som kom i 1699, nemlig Den Forordnede Nye Kirke-Psalme-Boog. Av de 299 salmene i bokas førsteutgave var dessuten 86 forfattet av Kingo selv, og det er kanskje ikke underlig da, at boka for ettertiden ble kalt nettopp for Kingos salmebok. Denne boka ble ikke bare brukt i alle kirkelyder; populær som den var, fant den også veien ut til norske hjem. Kingo var dessuten forfatteren av en av periodens mest populære åndelige sangbøker, nemlig Aandelige siunge-Koor (1674-81), som var populær blant allmuen på lik linje med Petter Dass’ Catechismus-Sange (1715) og Evangelie-Sange (1722).

Bønnebøker var også populære rundt om i norske hjem. Disse hadde mange funksjoner. De mer allmenne bønnebøkene inneholdt for eksempel bønner til lesing morgen og kveld, samt for ukedagene. De mer spesifikke kunne derimot inneholde bønner mot pest, krig og sykdom. Noen av disse rettet seg mot reisende, andre mot soldater, barn og ungdom.

Vanlig religiøs oppbyggelseslitteratur fant også veien ut til allmuen, bøker som ikke var direkte trosinnøvende men som hadde en religiøs grunntone som ideelt sett styrket leserens tro. En av de mest populære her var presten Jonas Ramus’ Naadens aandelige Markets-Tid fra 1680. Et annet og mer kuriøst skrift var himmelbrevet. Dette var vanligvis trykket på ett ark og vakkert dekorert, og inneholdt en beskjed fra Gud eller Jesus som ifølge historien var falt ned fra himmelen eller sendt til jorden med en engel. Vanligvis ble brevet funnet av en bonde, og brevet i seg selv formante om viktigheten av å lede et sedelig og gudfryktig liv for at ikke Guds straffedom skulle ramme. Slike himmelbrev ble gjerne tatt vare på som lykkeamuletter, og hang ofte på innsiden av kistelokk. Småskrifter om syner og ekstatiske opplevelser var også populære.   

Katekismer, ABCer og andre skrifter

Andre bøker allmuen kunne gå til anskaffelsen av var katekismer. Malen for disse var Luthers Lille katekisme. Boka utkom for første gang i 1529, og inneholdt budene, trosbekjennelsen, Fader vår, dåpen, nattverden og skriftemålet. Dette skriftet ble også et av Den norske kirkes bekjennelsesskrifter.  

I utgangspunktet var katekismen brukt i den religiøse undervisningen av ungdommen etter kirketid. Her gikk presten eller klokkeren gjennom katekismens læresetninger slik at tilhørerne kunne lære seg dem utenat. Etter hvert kom Luthers Lille katekisme i flere utgaver, slik at folk selv kunne tilegne seg innholdet i den. Også flere katekismesalmer ble utgitt, salmer som hjalp ytterligere til med kateketiseringen av den norske befolkningen. En av de mest kjente slike var Hans Adolph Brorsons Troens rare Klenodie (1739). 

Luthers Lille katekisme brukte spørsmål og svar som innlæringsform. Om dåpens sakrament er det første spørsmålet som stilles «Hva er dåpen?». Svaret som gis er: «Dåpen er mer enn vann. Den er vann omsluttet av Guds befaling og forent med Guds ord». Etter hvert førte ønsket om å formidle en dypere forståelse av katekismestoffet til at forskjellige katekismeforklaringer så dagens lys, spesielt utover på 1600-tallet. Og i 1737 kom den som så skulle bli påbudt ved all konfirmsjonsundervisning i Danmark-Norge, nemlig bergensbiskopen Erik Pontoppidans (1698-1764) Sandhed til Gudfrygtighed, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Doct. Morten Luthers Liden Catechismo, Indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov at vide og gjøre. Også denne var formet som spørsmål og svar, opprinnelig 759 sådanne som i senere utgaver var redusert til 750. Antagelig var den både elsket og fryktet av konfirmantene i lang tid. 

Også de tradisjonelle leseopplæringsbøkene, ABCene, kunne være religiøst orientert. ABCer var i seg selv små leseopplæringsskrifter som inneholdt alfabetet, øvelsesord og små, enkle tekster med leseopplæring som siktemål. Det fantes forskjellige typer av denne, og en av dem var den såkalte katekismen-abcen, vanligvis på 16 sider. Denne inneholdt de sedvanlige leseopplæringsdelene som alfabetet og stavelsesord, samt de ti bud, trosartiklene, fadervår, dåpens sakrament og alterets sakrament. Av ikke-religiøse bøker rundt om i de norske hjem fantes tidvis også medisinbøker, regnebøker, historiebøker og almanakker, men disse var det færre av enn de religiøse skriftene. 

Underholdning

Hva så med underholdningen? Denne var det langt mindre av enn den religiøse litteraturen. I dag er dette forholdet snudd på hodet: Vi har antagelig mest underholdningslitteratur i hyllene våre, og kun i liten eller ingen grad religiøs litteratur. Mengden faglitteratur, derimot, varierer nok fra hjem til hjem.  

De som hadde denne typen litteratur tilgjengelig, hva moret de seg egentlig med? Romaner som vi kjenner dem i dag er langt på vei et sent 1800-talls, og kanskje helst 1900-talls fenomen, i alle fall hvis vi tenker større utbredelse. I stedet var det folkebøkene som fant en viss lesekrets, deriblant Anders Sørensen Vedels It hundrede udualde Danske Viser, opprinnelig trykket i 1591. Denne omhandlet kongers og gamle kjempers bedrifter, og ble da også kalt for «Kjempeboka». Dessuten ble det utgitt en hel del opprinnelig middelalderske folkebøker, så som Melusina, Griseldis og Den skjønne Magelone, kjærlighetshistorier ofte med en religiøs moral. Men om enn de hadde en religiøs tone, ble disse bøkene ofte fordømt av styresmaktene, og da nettopp fordi de ikke var av såkalt «oppbyggelig karakter». Den ovenfor nevnte biskop Pontoppidan karakteriserte blant annet «liderlige Bøger, Romaner, Viser og Sange» som «Horerie i Ord». 

Folk flest ville underholdes. Og, dette kunne de gjøre via et annet medium enn boka, nemlig skillingsvisene. Disse var som oftest trykket på et ark, og kostet i utgangspunktet en skilling – derav navnet. Ikke alle var illustrerte, men innholdet var mye det samme: Skillingsvisene var nyhetsbærende, underholdende og sensasjonelle, og kunne handle om alt fra kjærlighet, utroskap og voldsomme hendelser som for eksempel naturkatastrofer til skandaler i inn- og utland. Mange av disse skriftene ble trykket i langt flere og høyere opplag enn bøkene, og fungerte på mange måter som datidens massemedium. 

Av kjente personer som fikk slike skillingsviser knyttet til seg var blant annet viseadmiral Peter Wessel Tordenskjold og Johann Freidrich Struensee; den sistnevnte ble halshugget i 1772 etter å ha styrt Danmark-Norge på vegne av den sinnssyke Christian VII. En annen som fikk en skillingsvise etter seg på grunn av sitt nokså fantastiske liv var Jens Amundsen Fenstad, født i Rissa i Sør-Trøndelag i 1778. I en tid hvor pengesedler var håndskrevne, ble Fenstad flere ganger anmeldt for pengeforfalskning, og han ble også fengslet – og dødsdømt – flere ganger. Fenstad klarte imidlertid å rømme fra flere fengselsopphold, men til slutt slapp han opp for hell: I 1825 ble Fenstad halshugget på Nordnes i Bergen, og skillingsvisen om ham ble en av de store salgssuksessene dette året.

Allmuen fikk også tilgang til andre typer historier utover på 1800-tallet: Nå ble historier, og ikke nødvendigvis religiøse slike, innlemet i undervisningslitteraturen, deriblant i ABCer og i skolens lesebøker. Dette skjedde dog ikke under motstand fra den den geistlige stand, som fryktet at denne formen for lesning skulle virke ødeleggende på folkets moral. 

Overklassens lesing

Hva så med de som hadde penger, stand og utdanning, hva hadde de stående i hyllene sine? Overklassens verden var en helt annen enn allmuens. Mens allmuen gjerne kunne slite seg gjennom alfabetet, var det ikke uvanlig at de lærde kunne flere språk, så som latin, tysk, nederlandsk, engelsk og fransk. Og mens et allmuehjem eide under tre bøker i snitt, kunne et lærd hjem være utstyrt med hundrevis av bøker. Disse kunne være kjøpt via bokhandlere i inn- og utland som fungerte som funksjonærer for denne typen litteratur, eller hentet hjem fra egne reiser. Mange sendte også bokbestillinger gjennom venner og bekjente som reiste i det store utland. Skrivekyndige kunne også egenhendig sende bestillinger utenlands for å få de bøkene de ønsket fraktet til Norge. 

I det store og hele kom bøker i lærde biblioteker i den tidligmoderne perioden fra tre områder, nemlig Tyskland, Nederland og England, land med nær tilknytning til Danmark-Norge både religiøst og handelsmessig sett. Flere bøker fra Frankrike dukket også opp i boksamlingene i løpet av tidlig nytid, og etter hvert som det utover på 1700-tallet ble produsert mer lærd litteratur i Danmark-Norge, og da spesielt København, kom det også flere og flere bøker i lærde biblioteker herfra.  

Den store graden av internasjonalitet som preget overklassens boksamlinger førte til at lærde i Norge kunne holde seg oppdatert innenfor alle de europeiske kunnskapstrendene, om det så gjaldt teologi, historie, jus, medisin og naturvitenskap. Men, ikke alle bøkene de eide var av nyere dato: Bøker i lærde boksamlinger var gjerne trykket rundt 100 år før eieren døde, hvilket vil si at bøker i gamle dager nok brukte litt tid på å sirkulere. Dermed var ikke all kunnskap like «fersk». 

Avsluttende ord

Hva med i dag? Det ble spådd da nettbrettet kom at boka som fysisk objekt ville «dø». Det har den imidlertid ikke gjort. Både eldre som yngre generasjoner ønsker fortsatt å lese bøker i papirform. Hva vi leser, derimot, har endret seg mye over de siste hundreårene, noe eksemplene i teksten ovenfor peker på. 

Av Gina Dahl. Hun er religions- og bokhistoriker og er ansatt som arkivar i Arkivverket, Statsarkivet i Bergen.