Trolldomsforordningen av 12. oktober 1617

Forordningen inneholdt følgende advarsel (lett modernisert):

”At dersom nogen efter denne Dag befindis udi fornevnte (trolldoms)Konster kyndige og forfarne at være, og dennem øve og bruge. Da skulle de … have forbrutt deres Boeslot (arv), og rømme alle vore Riger, Lande og Fyrstedømme, Meden de som saadane Folks medvidere er, og deres Raad og Daad til sig eller sine bruge … staa aabenbare Skrifte og straffes efter deres formue.” De som direkte eller indirekte innlot seg med djevelen skulle derimot "straffes paa deres Hals uden all Naade”. Videre ble både biskop og prest, borgermester og rådmenn, fogder og andre i kongens tjeneste pålagt ”strax de derom videndes vorder, alle dennem, om hvilke denne vor forordning formelder, angiver, tiltaler og straffe lader.”

Dette eksemplaret ble sendt til kunngjøring fra prest til prest og forkynt fra prekestolene. Påtegningene på baksiden av forordningen med de originale underskriftene til prestene i Jæren og Dalane fra sommeren 1618, er et enestående vitnesbyrd om denne systematiske informasjonen om trolldom. Det var kirkeplikt, så informasjonen skulle teoretisk nå frem til alle.

Heksejakt

Oppfordringen om heksejakt var ikke fånyttes. Trolldomsprosessene fikk et veldig oppsving fra 1618 og utover 1620-tallet. I Rogaland var 141 personer involvert i trolldomsprosesser og 25 av dem ble henrettet. En årsak til at så mange trolldomssaker er dokumenterte fra Rogaland, er at rettsprotokollene fra dette fylket er bevart helt fra 1613.

Lidelse

Få enkeltlover om enn noen, har ført til så mange henrettelser og så mye lidelse som trolldomsforordningen av 1617. Bare i Norge, et lite land i utkanten av Europa, ble flere enn 1000 mennesker tiltalt og trolig titalls flere enn de dokumenterte 300 personene henrettet, mange brent, de fleste halshugd. Utstrakt bruk av tortur, bl.a. vannprøven, kjennetegner disse prosessene. Omtrent 1/3 av de henrettede ble drept i Finnmark der rettshåndhevelsen var svært primitiv på denne tiden.