Samfunnsbygging på Svalbard

Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S (Store Norske)

Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S (heretter forkortet til Store Norske) ble stiftet 30.11.1916. Store Norske er i dag et 100 % statseid gruvekonsern som driver den norske kullproduksjonen på Svalbard. Norske myndigheter har alltid vurdert selskapets virksomhet ut fra mer enn bedriftsøkonomiske kriterier. Selskapet har hatt stor betydning for norsk tilstede-værelse på Svalbard, og har vært bærebjelken i det norske samfunnet på øygruppa. Det er noe som fortsatt gjelder i betydelig grad selv om aktiviteten (kullproduksjon) er vesentlig redusert de senere årene, og annen virksomhet (særlig forskning og reiseliv) er blitt stadig viktigere for sysselsettingen på Svalbard.

Arkivverket (Statsarkivet i Tromsø) oppbevarer et omfattende arkiv fra selskapet som dokumenterer dets virksomhet og dermed også viktige deler av Svalbards historie. Det utgjør rundt 450 hyllemeter, og er det nest største arkivet som oppbevares i Tromsø. Arkivet er en av hjørnesteinene i dokumentasjonen av Svalbards «lokalhistorie» da selskapet, som vi skal komme tilbake til, i lange perioder også driftet Svalbard-samfunnet (helsevesen, infrastruktur, skole mv.). Også i en videre forstand utgjør arkivet et stort aktivum innen Svalbard-forskning og forskning på arktiske forhold generelt.

For å tilgjengeliggjøre arkivet er det utarbeidet en omfattende katalog som detaljert beskriver innholdet. I tillegg til ulike protokoller, korrespondanse og andre dokumenter inneholder arkivet et stort tegningsarkiv. Den påfølgende teksten bygger i stor grad på arkivkatalogens innledning.

Vi skal nå se nærmere på bakgrunnen for etableringen av selskapet, og følge viktige hendelser i selskapets historie.

De første anneksjonene og utenlandske fremstøt

Starten på den kommersielle kulldriften på Svalbard blir ofte satt til 1899. Det året ble den første lasten med svalbardkull solgt i Norge av ishavsskipperen Søren Zachariassen fra Tromsø. Kullet hadde han og mannskapet selv brutt i dagen. Svalbard var på denne tiden ikke underlagt noe internasjonalt anerkjent regelverk. Måten å sikre seg eiendommer på var å gjøre anneksjonene kjent ved at man satte opp tavler hvor man bekjentgjorde sine krav. I perioder hersket det reneste anarki. Gamle okkupasjonsmerker ble ødelagt og nye reist.

I 1904 ble The Spitzbergen Coal and Trading Company Ltd. stiftet med norske og britiske interessenter. Selskapet startet året etter bygging av gruveanlegg på et sted de kalte Advent City. Dette var det første helårsanlegget for kulldrift på Svalbard. Anlegget ble imidlertid preget av lav lønnsomhet og stor arbeidsuro, og førte ikke til permanent virksomhet.

Et annet selskap, som ga et mer langvarig spor etter seg, var amerikanske The Arctic Coal Company. Det ble etablert av John M. Longyear og Frederic Ayer i 1906. Stedet som ble valgt var Longyear City (senere kjent som Longyearbyen). Anlegget viste seg imidlertid å bli mindre lønnsomt enn de hadde ønsket, og de begynte rundt 1913 å se seg om etter aktuelle kjøpere. Året etter brøt 1. verdenskrig ut, noe som skapte vansker for driften. Styrken ble redusert fra over 250 til 120 mann som likevel klarte å produsere 44 000 tonn kull vinteren 1914/15. Våren ble imidlertid sen og isforholdene var ekstreme denne sommeren. Det førte til at man ikke klarte å skipe ut alt kullet. I september 1915 ble driften avviklet, bare en vaktstyrke på tre mann ble igjen over vinteren. Dette skulle i realiteten bli slutten for selskapet. 
 

Norge kommer på banen og stiftelsen av Store Norske

Nordmenn hadde vært pionerer i okkupasjonen av land for bergverksformål, men lite hadde skjedd ut over det. Ved utbruddet av 1. verdenskrig var det kun The Arctic Coal Company som drev regulær gruvedrift på Svalbard. Til tross for at nordmenn hadde foretatt utstrakte okkupasjoner av kullfelter og hadde dannet flere selskaper, var man ikke kommet lenger enn til prøvedrift og undersøkelser. 

Mens det tidligere hadde manglet kapital kom det etter hvert med tyngre norske næringslivsinteresser. Det Norske Spitsbergensyndikat ble stiftet 6.3.1916. I mars 1916 kjøpte og overtok syndikatet eiendommene og eiendomsrettighetene til The Arctic Coal Company i Longyearbyen.  Spitsbergensyndikatets interesse var ikke bare rettet mot amerikanerne. På stiftelsesmøtet ble syndikatet bemyndiget til å forsøke å overta eiendommene til Chr. Ankers dødsbo og Norsk Spitsbergen Kulkompani A/S (stiftet 1914). I løpet av november 1916 var også okkupasjonene og eiendommene til Chr. Ankers dødsbo og Norsk Spitsbergen Kulkompani A/S blitt overtatt. Dermed var betydelige områder blitt underlagt det nye selskapet. Syndikatet var en foreløpig organisering. Mot slutten av året fant man frem til en endelig organisasjonsform og 30.11.1916 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S stiftet. 

Fremgang og tilbakeslag

Allerede før stiftelsen var Store Norske kommet i gang med virksomheten i Adventfjorden. I Longyearbyen lå Arctic Coals kullager som det hadde vært umulig å få utskipet i 1915. Sommeren 1916 gikk man i gang med skipningen, og kullsalget alene innbrakte rundt 500 000 kroner. I tillegg til at man overtok amerikanernes utstyr og eiendommer, ble det innkjøpt en taubane og annet utstyr. Driftsåret 1916/17 ga et overskudd på rundt 1 million kroner. Kullprisene var svært høye som et resultat av verdenskrigen.

Det var imidlertid driftsvanskeligheter i starten. Man fikk problemer med arbeiderne og en streik i 1917. Etter hvert ble disse problemene løst og boforholdene bedret. Den 3.1.1920 skjedde en større gruveeksplosjon som kostet 26 mennesker livet. En tiendedel av arbeidsstyrken ble drept. Det påvirket også produksjonen, som først var tilbake til normalt igjen i 1922-23.
 

Bedriften slet videre med økonomiske problemer. Kullprisene fortsatte å falle og selskapet hadde satt seg i gjeld til staten som følge av et forskudd på 3 millioner kroner mottatt i 1921. Gjeldsbetalingen var blitt utsatt flere ganger, men sommeren 1924 kom man frem til enighet om en tilbakebetalingsplan. Problemene man hadde skyldtes for en stor del anleggenes beliggenhet. Store Norske kunne nemlig ikke som bedrifter i Norge på normale vilkår oppta lån mot pant i sine eiendommer fordi de lå på Spitsbergen. Først når Norge hadde fått suverenitet over øyene, ville det kunne skje. Store Norske måtte derfor sikres kreditt både fra Norges Bank og flere andre store banker i hovedstaden.

Norsk suverenitet og fremveksten av et lokalsamfunn i Longyearbyen

Samtidig med at Norge i 1925 (Svalbardtraktaten undertegnet) overtok suvereniteten over Svalbard, var Longyearbyen i ferd med å utvikle seg til et lokalsamfunn. Boliger med plass til opp mot 600 personer stod ferdig. Det var oppført kirke med forsamlingslokale, telegrafstasjon, sykehus, bakeri, kontorbygg, kino, stall og fjøs. Det viste seg at arbeiderne satte pris på forholdene i Longyearbyen. Selskapet hadde ingen problemer med å skaffe vante arbeidere.

I 1919 kom den første presten og fire år senere stod den første kirka ferdig. Store Norske, som eide kirkebygget, betalte sin del av prestens lønn mot at han til gjengjeld påtok seg undervisning av barn i skolealder. Skole ble holdt i kirken hvor det var en egen skolestue. Denne ordningen varte frem til 1937. I etterkrigstiden ble Svalbard lagt under Hålogaland bispedømme og presten fikk bistand av lærere til undervisningen. Undervisningsplikten for presten ble imidlertid ikke helt fjernet før i 1954.

Staten griper inn

Den norske suverenitetsovertakelsen av Svalbard i 1925 ble ikke den redningsplanken selskapet hadde håpet på. Pengemarkedet var lite gunstig for en konvertering av lånene. Den utenlandske konkurransen var i tillegg hardere enn noensinne.

Store Norske klarte seg imidlertid bra, forholdene tatt i betraktning. Årlig holdt man en produksjon på 250 000-300 000 tonn kull. Selskapets konkurranseevne skyldtes for en stor del høy produksjonskapasiteten per arbeider.

I løpet av tyveårene innledet kompaniet forbindelser med flere større kullimportører i Norge. Kullet rakk dermed frem til en bredere krets av forbrukere. Svalbardkullet var av god kvalitet og selskapets produkter var konkurransedyktige også utenfor Norge. Den viktigste utenlandske kunden var de svenske jernbanene.

For Longyearbyen og utviklingen av samfunnet på Svalbard var Store Norskes virksomhet av stor betydning. I Svalbardtraktatens åttende artikkel het det nemlig at: 

"...de skatter, gebyrer og avgifter som oppkreves, skal utelukkende komme de nevnte områder til gode og kan bare pålegges i den utstrekning som deres øyemed tilsier...Forsåvidt særlig angår utførselen av mineraler, har den norske regjering adgang til å pålegge en eksportavgift..." 

En eksportavgift ble betalt for alt utskipet kull. Denne gikk i sin helhet inn på Svalbardbudsjettet og bidro til administrasjonen på Svalbard uten belastning for skattebetalerne.
 

I 1928 så det imidlertid igjen kritisk ut. Centralbanken for Norge presenterte en oppsigelse av selskapets lån som nå var kommet opp i 4 millioner kroner. Samtidig lå gjelden til staten uforandret på rundt 3 millioner kroner.

Samme år reiste en gruppe fra Stortingets finanskomité på befaring til Svalbard. Resultatet var Svalbardkommisjonen av 1929 som ble oppnevnt av Handelsdepartementet i mai. I juni samme år bidro regjeringen til å redde selskapet fra konkurs. Et enstemmig storting vedtok at staten skulle utløse Centralbankens fordring på selskapet. Det gjorde de med rundt en syvendedel av kravet - 600 000 kroner, et beløp som ble å betrakte som et lån. De akutte problemene var dermed løst, i tillegg hadde man heretter med bare én kreditor å gjøre: Staten.

Vanskelighetene fortsatte imidlertid. Børskrakket i 1929 skapte en verdensomspennende krise i de kapitalistiske landene. Samtidig økte Sovjetunionens aktivitet på Svalbard. I 1931 gjenopptok de driften på Grumantfeltet, og i 1932 overtok Arktigukol hollendernes felter og anlegg ved Barentsburg.          

 

På denne tiden lå selskapets videre skjebne i Svalbardkommisjonens hender. Kommisjonen la i sin uttalelse fra 1931 vekt på at selskapet beskjeftiget 500 mennesker, at det praktisk talt dekket Svalbardbudsjettets utgifter, at mange kommuner i Nord-Norge var avhengige av skatteinntekter fra arbeiderne i Store Norske og at en eventuell gjenopptakelse hvis driften først ble nedlagt ville medføre store vanskeligheter. Man konkluderte derfor med at driften burde fortsette som før.

I 1932 kom stortingsvedtaket som endelig ordnet det økonomiske forholdet mellom Store Norske og staten. Aksjekapitalen ble nedskrevet. Som sikkerhet fikk staten en pantobligasjon i selskapets eiendommer. I selskapets vedtekter kom det med at minst 3/5 av aksjekapitalen skulle være på norske hender og at man ikke kunne selge eller bortleie eiendom uten departementets samtykke. I tillegg skulle staten ha to av fem representanter i styret.

Sveagruva over på norske hender

I 1925 ble driften i svenskenes anlegg ved Braganzavågen innstilt grunnet brann. I de påfølgende år ble det ikke drevet ut kull ved anlegget. I november 1933 ble det inngått kontrakt mellom Store Norske og Nya Svenska Stenkols-aktiebolaget Spetsbergen om overdragelse av gruvene og anleggene ved Sveagruva. Året etter ble kontrakten godkjent av det svenske Handelsdepartementet. Kjøpesummen ble satt til en million norske kroner. Store Norske måtte igjen låne fra staten. Innad i selskapets styre var det ulike syn på saken. Fra statens side var man imidlertid interessert i å handle. Adolf Hoel hevder i sitt trebindsverk om Svalbard at:        

"Når det denne gang ble handlet så resolutt og hurtig, har en medvirkende årsak utvilsom vært at våre statsmakter hadde innsett at det var en feil at de ikke i 1931 hadde kjøpt hollendernes helt ut moderne og meget verdifulle kullfelt og anlegg Barentsburg ved Grønfjorden som den gang kunne vært sikret for Norge for en meget lav pris - ca. kr. 1 000 000,-. Året etter ble kullfelt og anlegg kjøpt av den russiske statstrust Arktikugol."

Gode år

1935 ble et godt år for Store Norske, som kunne notere seg et driftsoverskudd på over 800 000 kroner. Den økonomiske veksten var i gang. Både til dampskipsselskapene og til jernbanene gikk det med store kvanta spitsbergenkull.

Året etter gikk man også med overskudd, og nyinvesteringer ble planlagt. Spesielt var det aktuelt å gjenoppta driften i gruve 1, som hadde vært innstilt siden eksplosjonen i 1920. I gruve 2 var man også kommet så langt inn i fjellet at transporten var vanskeliggjort. Det ble derfor besluttet å bygge en ny taubane. I oktober 1937 stod den ferdig. Samtidig ble også det nye kraftanlegget ferdigstilt. Vinteren 1937/38 var man kommet opp i 614 overvintrere, blant disse var både barn og kvinner.

På en ekstraordinær generalforsamling i januar 1938 ble det vedtatt å gjenoppta drift i gruve 1. I midten av oktober tok produksjonen til. Sesongen 1938/39 nådde man et brutto overskudd på nærmere 1 million kroner.

Svalbard i krigsårene 1940-1945

Vinteren 1939/40 var belegget i Longyearbyen oppe i 819 personer. Produksjonen var 30 000 tonn i måneden. Alt lå til rette for en ny god sesong. Den 9.4.1940 kom imidlertid det store sjokket. Det tyske overfallet på Norge førte til umiddelbar stans i arbeidet ved gruvene. Krigsutbruddet satte sitt preg på det isolerte samfunnet. Arbeidernes motivasjon var liten, og fremmøtet deretter. Produksjonen sank raskt til halvparten av det normale.

Da nyheten om kapitulasjonen i Norge nådde Svalbard, ble det uro blant arbeiderne. Arbeidet ble nedlagt og de fleste ønsket å reise hjem til Norge. Rundt 100 av de ansatte forsøkte å true kapteinen på D/S "Salonica", som lå ved kai i Longyearbyen, til å frakte dem til USA. Resultatet ble at ikke bare "Salonica", men også D/S "Profit" dro vestover. Det kom nemlig ordre fra de norske myndighetene i London om at båtene i svalbardfarten skulle gå vestover. Etter hvert ble imidlertid nye båter satt inn i kullfarten.

At produksjonen og skipningen gikk så jevnt som den gjorde, skyldtes blant annet at kongen og forsyningsminister Trygve Lie påvirket de britiske myndigheter til å la svalbardtrafikken fortsette ut fra hensynet til den betydning kullforsyningene hadde for befolkningen i Nord-Norge.

Selv om skipstrafikken fikk fortsette mer eller mindre som før, var det andre vanskeligheter. Sommeren 1940 reiste mange arbeidere tilbake til fastlandet. Bare et fåtall gruvearbeidere søkte seg tilbake til høsten. Tilgangen på arbeidskraft var rett og slett for liten til å holde belegget oppe på samme nivå som før.

Den 22.6.1941 angrep tyskerne Sovjetunionen. Dette fikk følger også på Svalbard, som ble isolert. Fra 9. juni til 6. juli stoppet okkupasjonsmakten all båttrafikk. Det skapte frykt i Longyearbyen, hvor vinterforsyningene var i ferd med å ta slutt. Spesielt var det mangel på høy. Fikk man ikke sendt høy med det første, ville man bli nødt til å slakte dyrene. Da ingen båt kom, reiste Store Norske sin direktør til Barentsburg, hvor han ble godt mottatt. Han fikk låne tusen tonn høy og fikk løfte om mer hvis behovet skulle bli akutt. 
 

Etter hvert kom skipstrafikken i gang igjen. Anløpene var imidlertid få. Da "Dagny I" 31. juli bega seg på vei ut Adventfjorden dukket en britisk jager opp og beordret vendereis. En større britisk flåtestyrke kom inn Isfjorden. Den norske løytnant Tamber meddelte sysselmannen at Spitsbergen var besatt. Den engelske styrken trakk seg tilbake og Tamber ble utnevnt til militærguvenør. Besetningsstyrken bestod etter dette av han og en soldat. Det var naturlig nok ikke tilstrekkelig til å få befolkningen på Svalbard til å føle seg trygge. Produksjonen sank til et minimum. Ukene gikk uten at noe skjedde. Den 3. august ble et tysk fly observert. Stillingen ble mer og mer uholdbar. 

Den 25. august kom britene. Major Pran, stabssjef hos general Fleischer, gikk i land i Longyearbyen og kunngjorde at Svalbard skulle evakueres. 3. september var alle, bortsett fra en som av fri vilje hadde stukket seg bort i Longyearbyen, evakuert. I alt ble rundt ni hundre nordmenn evakuert. De fleste ble med til Skottland. 

Gruvearbeideren som ble igjen i Longyearbyen etter evakueringen, ble senere tatt av tyskerne. I januar 1942 meldte han seg ved hovedkontoret i Oslo hvor han leverte fra seg flere ark merket "absolutt konfidensielt". Denne rapporten beskrev detaljert det som hadde skjedd under den allierte besettelsen, den etterfølgende evakueringen og anleggenes tilstand på dette tidspunkt. 

De alliertes behandling av problemet med Svalbard ble møtt med forskjellige reaksjoner. Enkelte så det positive i at fienden ble berøvet vesentlige ressurser, mens andre var frustrerte over at disse ressursene ikke ble sikret for de allierte. I oktober 1941 ble Store Norske sitt London-styre konstituert med Hilmar Reksten som formann. Det ble besluttet å sende en ekspedisjon til Spitsbergen. Man oppnådde støtte til dette fra Handelsdepartementet, som også utnevnte sin representant til styret. I mai 1942 ankom ekspedisjonen Svalbard. Målet var å hindre videre ødeleggelser av gruver og utstyr. Ekspedisjonen ble oppdaget av et tysk patruljefly og senere ankom fire tyske bombefly. Ekspedisjonens skip ble senket og femten mann drept. Noe senere ankom forsterkninger og Isfjorddistriktet ble holdt av en norsk garnison.  Det ble klart at ødeleggelsene var forholdsvis store i Longyearbyen, mens Svea-anleggene var i bedre stand. I løpet av vinteren ble det utført en del reparasjonsarbeid. 

På et styremøte i London i 1943 ble ny direktør tilsatt. De innkomne skaderapportene ble vurdert, og man anså situasjonen som bedre enn ventet. En ny ekspedisjon kom i gang i mai 1943. Man ønsket å få brakt gruvene fortest mulig i produksjonsdyktig stand. Arbeid ble igangsatt i Longyearbyen. Man konkluderte med at det var mulig å få igangsatt drift i gruve 2 i løpet av høsten og over vinteren 1943/44. Det ble etter forhandlinger med regjeringen bestemt at en arbeidsstyrke på 160 mann skulle få reise til Spitsbergen og oppta arbeidet der.

Den 8.9.1943 angrep imidlertid tyskerne. En angrepsstyrke bestående av slagskipene "Tirpitz" og "Scharnhorst" og ni jagere deltok i angrepet. Både anlegg og bebyggelse i Longyearbyen og Barentsburg ble jevnet med jorden og mange ble drept. 
 

Dette gjorde Store Norskes stilling langt vanskeligere. Man trengte store beløp for å få i gang en gjenreisning av de ødelagte anleggene. I første omgang måtte en eventuell drift baseres på gruve 1 og på anleggene i Svea som ikke var ødelagt av tyskerne. I desember fikk man til en låneordning med staten. 
 

Nå gjaldt det å få fatt på maskineri og utstyr til anleggene. Hilmar Reksten og en ingeniør reiste derfor til New York. Den 17.7.1944 var de på plass i USA. Der oppnådde de nødvendige tillatelser fra amerikanerne. Kjøpetillatelsen som de fikk var den første som ble gitt til gjenreisningsarbeidet i Europa. I august 1944 gikk imidlertid en tysk ubåt inn Van Mijenfjorden og raserte Sveagruva. Dermed var planene satt ytterligere tilbake. Nå var det urealistisk å få i gang noen drift før i 1945. 

 

Gjenreisningen

Våren 1945 kom freden. Den første båten til Svalbard avgikk 27. juni. Arbeidet med gjen-reisningen tok til ut på sommeren. Det ble bygget ny kai og oppført et mindre lasteanlegg. I slutten av oktober var også kraftstasjonen i Longyearbyen i drift. Bedriften måtte så snart som mulig forsøke å tjene penger igjen, det kunne ta lang tid før krigserstatningene kom. Selskapets totale krav på erstatninger etter ødeleggelser på anlegg i Norge og på Svalbard beløp seg til 30-40 millioner kroner. Høsten 1945 fikk selskapet med statens garanti et lån på 7 millioner kroner. Det ble senere nødvendig å låne enda større beløp.

Sommeren 1946 var 589 personer i aktivitet i Longyearbyen, mens det ved Sveagruva var nærmere 200. Arbeidet med gjenoppbyggingen gikk fremover i 1946 og 1947. Det ble bygget sykehus, boliger, verksteder og øvrige bygninger. I løpet av 1948 var det planlagte gjenoppbyggings-arbeidet på det nærmeste ferdig. Vinteren 1948/49 var belegget ved selskapets anlegg kommet opp i over 1270 personer. Det var imidlertid avsetningsproblemer for kull, behovet var mindre enn før krigen. Dette førte til at man i juni innstilte driften ved Sveagruva og konsentrerte seg om videre drift i gruvene i Longyeardalen. I 1950 gjorde avsetningsvansker at man stoppet produksjonen i gruve 1. Belegget for sesongen 1950/51 var nede i litt over 900 personer.

Hovedkontoret flyttes til Bergen

Selskapet hovedkontor ble fra starten av lagt til Oslo. På selskapets generalforsamling 8.10.1952 fremla styret og representantskapet et forslag om å flytte hovedkontoret fra Oslo til Bergen. Dette forslaget ble enstemmig vedtatt. Bakgrunnen for flyttingen må sees både i de sterke bergenske interesser i selskapet og i at Bergen ble ansett å ligge gunstigere til i forhold til det forretningsmiljø man var avhengig av. Fra starten av fantes det også et lokalkontor i Tromsø. Det ble nedlagt i 1919 og et nytt avdelings- og hyrekontor opprettet i Harstad.  

Omsetningskrise og indre strid

1950-årene ble en aktiv periode for Store Norske. Førkrigsgjelden ble nedbetalt og gjenreisningsarbeid for 42 millioner kroner gjennomført. Perioden var imidlertid ikke problemfri. Kullforbruket i verden sank. I perioder var markedet preget av overproduksjon. Selskapets forretninger gikk i balanse, men var avhengige av statlige garantier. Man så derfor for seg en rekke muligheter. Avvikling av driften var en av disse.

Samtidig ble Store Norske herjet av interne motsetninger. Det utviklet seg etter hvert et sterkt motsetningsforhold mellom styreformann Hilmar Reksten og resten av styret. Dette førte til at Reksten ble fjernet fra styret på generalforsamlingen 24.3.1962. Krisen i Store Norske førte til at staten kom sterkere inn i bildet. Etter hvert dukket tanken om en eventuell statsovertakelse av Store Norske opp.

Modernisering av driften og statlig overtakelse

I løpet av sekstiårene gjennomgikk Store Norske en modernisering. Det kom som en følge av at driften ble flyttet over på områder med større kullmektighet. Her kunne maskinene arbeide kontinuerlig. Etter åpningen av gruve 5 i 1959 steg også produksjonen per mann per skift som et resultat av nye og mer effektive arbeidsmetoder.

Utover i syttiårene opplevde verden et økonomisk oppsving. Det ga seg utslag i økt etterspørsel etter alle former for energikilder. Et resultat av dette var høyere kullpriser. Forhandlinger med langtidskunder ga høyere priser mot at selskapet forpliktet seg til leveringer over lengre tidsrom enn opprinnelig fastsatt. Det var noe av bakgrunnen for det optimistiske synet som rådet på syttitallet.

Som nevnt hadde det alt i begynnelsen av sekstiårene eksistert planer om en statsovertakelse av Store Norske. På syttitallet skulle dette bli en realitet. I 1966 hadde Stortinget bevilget 11 millioner kroner til arbeider i forbindelse med åpning av ny gruve. I 1968 fulgte et nytt investeringslån. Grunnlaget for dette var en avtale mellom staten og selskapet som langt på vei la det økonomiske ansvaret for de nye investeringene på staten. I 1973 aksepterte så Stortinget en avtale som innebar direkte tilskudd til selskapet på 76 millioner kroner over en periode på tre år. I og med denne avtalen overtok staten 1/3 av aksjene i selskapet. Samtidig begynte Rekstens rederiimperium å vakle. I 1975 overtok staten, som ledd i en kreditoravtale, Rekstens skips- og industriaksjer. Etter dette satt staten med aksjemajoriteten i selskapet. På bakgrunn av dette tilbød de øvrige aksjeeierne sine aksjer til staten, og innløsningen ble godkjent av Stortinget i 1976. Resultatet ble at staten overtok 99,9% av aksjene. 
 

1970-årene utgjorde et veiskille i selskapets historie. Som nevnt gikk staten aktivt inn i selskapet. Den forandringen som hadde størst betydning for svalbardsamfunnene, var likevel opprettelsen av flyplass i januar 1975. Fra da av var Svalbard ikke lenger et isolert samfunn. Perioden etter dette har vært preget av en stadig økende statlig aktivitet i Longyearbyen. I 1976 gikk skoledriften over til staten. Fra januar 1981 overtok staten driften av sykehuset og helsetjenestene.
 

Den 1.7.1983 opphørte Store Norskes hovedkontor i Bergen og samme dato året etter var det klart for nedleggelse også av kontoret i Harstad. Store Norske hadde dermed flyttet all sin virksomhet til Svalbard. Store Norske har historisk også hatt ansvar for driften av Svalbard-samfunnet. Som vi har sett ovenfor ble funksjoner som sykehus og skole overtatt av staten etter hvert. På slutten av åttitallet skilte selskapet ut deler av virksomheten i to datterselskap, begge kom i drift fra 1.1.1989. Svalbard Samfunnsdrift A/S (SSD) overtok ansvaret for infrastruktur og samfunnsdrift i Longyearbyen. Svalbard Næringsutvikling A/S (SNU) skulle arbeide for etablering av nye og lønnsomme næringsinteresser på Svalbard. Målet var at Store Norske i størst mulig grad skulle konsentrere seg om kjernevirksomheten, kullproduksjon. Staten overtok i 1993 SND og SNU.  Reiseliv, innkvartering og servering ble oppgaver for et tredje selskap, Spitsbergen Travel A/S. Mellom 1988 og 1997 var Store Norske involvert i Spitsbergen Travel. I 2001 ble Store Norske Spitsbergen Grubekompani opprettet som et datterselskap av Store Norske for å drive gruvene og kullsalget. Fra 2015 ble den statlige eierandelen i Store Norske økt til 100 %. 

Av Svein Olaf Nilsen. Han er historiker og er ansatt som arkivar i Arkivverkets seksjon for Depot med Statsarkivet i Tromsø som arbeidssted.