Svalbarði fundinn

«Svalbarði fundinn» meldte islandske annaler i 1194. Om det gjaldt oppdagelsen av det samme området som dagens Svalbard er mulig, men langt fra sikkert. Ordet «Svalbard» betyr den kalde kysten, og det ble fra 1925 navnet på øygruppen, som fram til da var kjent som «Spitsbergen». 

Den eldste sikre rapporten knyttet til øygruppen er fra 1596, da friseren Willem Barentsz (ca. 1550-1597) gjennomførte ekspedisjoner i det som senere er kalt Barentshavet for å finne seilingsled østover nord for Sibir. Hans folk kom til øyene og observerte rekken med spisse fjell og det førte til navnet «Spitsbergen». De oppdaget også et interessant dyreliv, og det åpnet for jakt på hval og hvalross og sørget for en periode for stor aktivitet både på land og i de tilstøtende sjøområdene. Øyene ble oppfattet som ingemannsland, der alle fritt kunne drive sine aktiviteter.
 

Russerne har hevdet at de hadde drevet fangst på øyene fra 1500-tallet og kanskje tidligere. Men deres utnyttelse av ressursene på øygruppen startet for alvor på 1800-tallet. 
 

Både nederlendere og briter deltok ivrig i fangsten på hval og hvalross tidlig på 1600-tallet. Flere steder ble det bygd trankokerier, men fangsten nådde raskt et så stort omfang at ressursgrunnlaget ble ødelagt. Etter 1656 foregikk fangsten til havs, og anleggene på land ble forlatt. 

Kunnskapen om øyene eksistens bestod, og det er laget kart over øyene på 1700-tallet. I første halvdel av 1800-tallet ble det tatt initiativ til flere ekspedisjoner til øygruppen med mål vitenskapelige undersøkelser. Fortsatt var øygruppen regnet som ingenmannsland, og interessen for ekspedisjoner var ikke begrenset til de nærmest tilgrensende landene.
 

I 1838 seilte den franske korvetten La Recherche ut på den første av tre ekspedisjoner til Færøyene, Island, Norge og Spitsbergen. De ville undersøke nordområdene. Men ekspedisjonene hadde ikke bare med seg en rekke vitenskapsfolk innenfor ulike fagfelt som geologi, botanikk, zoologi, meteorologi, fysikk, men også kulturhistorie. Ekspedisjonen var franskfinansiert og ledet av den franske naturviteren Joseph Paul Gaimard (1796-1858), mens vitenskapsfolkene var hentet fra flere land. 

Ekspedisjonene fant sted i en tid før man kunne bruke fotografiapparat. La Recherche hadde derfor også med kunstnere som skulle tegne og gjennom tegningene dokumentere. Korvetten gjorde også i 1839 og 1840 reiser nordover for å fortsette undersøkelsene.

Det vitenskapelige utbyttet var tilsynelatende begrenset, men det ble utgitt en rekke rapporter i ettertid. Det ble også gitt ut to bøker med tegninger fra turene under navn Atlas Historique, Voyages en Scandinavie, en Laponie, au Spitzberg et aux Feröe, pendant les années 1838, 1839, 1840 sur la corvette la Recherche.

Kunstnerne dokumenterte natur og bygninger, men laget også portretter av mennesker. Atlas historique er derfor en rikholdig og spennende kilde.

Av Yngve Nedrebø. Han er statsarkivar i Bergen og er ansatt som fagdirektør i Arkivverkets seksjon for skriftforvaltning og har et midlertidig ansvar for formidling i Arkivverket.